15 studiepoeng
Emneansvarlig: Ingvar Mæhle
(ingvar.mahle@ahkr.uib.no)
DEL 1 – BYSTAT OG IMPERIUM
Antikken står
centralt i vor forståelse af den vestlige verdens historiske rødder. Begreber
som demokrati, republik og imperium har alle deres oprindelse i den
græsk-romerske civilisation, og antikken har op gennem Europas historie blevet
brugt som en righoldig referenceramme i kunst,
arkitektur, filosofi og litteratur. Begrebet "antik" vil
imidlertid i dette oversigtsemne blive defineret langt bredere end blot den
græsk-romerske verden, både kronologisk og geografisk. Middelhavets kulturer
var tæt knyttet sammen med Midtøstens statsdannelser, fra bronzealderen og
frem, og det er vigtigt at have både bronzealderen og Midtøsten som
"bagtæppe" for udviklingen af mere komplekse samfund i selve
Middelhavsområdet. Senere var det især det østromerske rige, det såkaldt
bysantinske, som mere konkret var arvtager efter den romerske civilisation.
Tilgangsvinklen i
pensum og på forelæsninger er stærkt sociologisk med vægt på forskellige måder
at indrette samfund på, både på mikro- og makroniveau. Græsk og romersk
historie behandles sammen, hvor det er naturligt. Ambitionen er også at give
studenten redskaber til at forstå samfund generelt set. Derfor trækkes der i et
vist omfang linier til andre samfund til forskellige tider og forskellige
steder i verden, og studenten opfordres til selv at gøre yderligere
sammenligninger. I pensum er der et stort udvalg af kilder. Her er det vigtigt
at notere sig hvorledes disse bruges til at diskutere væsentlige
problemstillinger.
1. Samfund og statsdannelser
i Midtøsten og Middelhavsområdet fra ca. 2500 f.Kr. frem til ca. 500 e.Kr. Makroniveau
Indførelsen af
bronze som et vigtigt råstof medførte de fleste steder i verden opkomsten af
mere komplekse samfund. I Midtøsten opstod der bystater, som fra kort før 2000
f.Kr. kom til at indgå i egentlige imperier, og i Egypt samledes nildalen under
en konge. Som en udløber af Midtøstens bronzealder-civilisationer opstod der i
Hellas byer i den minoisk-mykenske kultur. Et vigtigt spørgsmål er, hvad der
satte denne udvikling i gang, og hvad som bevirkede at imperierne og de
komplekse samfund i Hellas kolapsede i slutningen af bronzealderen, før indførelsen
af jern som almindeligt råstof.
Forbindelsen til
Midtøsten står også centralt i diskussionen af opkomsten af nye komplekse
samfund i jernalderen: de græske og italiske bystater. I hvor høj grad er nogen
forbindelse mellem udviklingen i Middelhavsverdenen og udviklingen mod øst?
Hvorledes skal man forklare den specifikke organisationsform med en høj grad af
borgerlig deltagelse i styringen, som vi finder varianter af i de fleste
bystater. Her er det nødvendigt sammenligne med andre samfund i verden, både
forskellige typer høvdingesamfund og mere komplekse statsdannelser primært i
Midtøsten. Repræsenterede antikkens bystater en væsensforskellig samfundstype?
Den forhistoriske
del skal ikke studeres i detaljer; men det forudsættes, at man kender hovedtrækkene
og er fortrolig med de forskellige samfundstyper. Især er det vigtigt at kunne
anvende de analytiske forklaringsmodeller og begreber såsom gaveudveksling,
redistribution, big-man , klientela, subsistens-, sfære- og markedsøkonomi.
Vigtige nøgleord i studiet af både bronzealderens og jernalderens samfund er
ekstern vareudveksling og intern redistribution, konsensus og konflikt, militær
og politisk organisation og ideologisk overbygning. Det politiske system og det
forholdsvis rudimentære antikke statssystem må kendes i hovedprincipperne.
Vigtigt er balancen mellem elitens magt, folkelig deltagelse.
Middelhavets
bystater kom hurtigt til at indgå i langt større jernalderstatsdannelser. Mod
øst inkluderedes de i de hellenistiske kongeriger fra 300-tallet f.Kr. og frem.
I vest kom de til at danne basis for opbyggelsen af det romerske imperium, som
i slutningen af republikken også omfattede den østlige del af Middelhavet. Det
er her vigtigt at se på forskellige måder med datidens infrastruktur at bygge op
imperier (forhold mellem centrum/periferi, styring og kontrol,
feudalisme/centralisme), og få fat i de særegne træk, som kendetegnede det
romerske imperium.
Det romerske
imperium oplevede på 200-tallet en alvorlig krise, som resulterede i dannelsen
af en absolutistisk stat på 300-tallet e.Kr., hvor kristendommens monoteisme
afløste det polyteistiske univers og blev koblet sammen med det romerske
imperiums universalisme som styringsmiddel. I hvor høj grad skyldtes dette ydre
pres på grænserne, eller interne strukturændringer, såsom stigning i
styringsomkostningerne? Der må kunne trækkes hovedlinier op til den
vesteuropæiske Middelalder og det Østromerske rige (Bysants) og araberne i øst,
som på hver sin måde førte den romerske arv videre.
2. Jernalderens bonde- og
bysamfund. Mikroniveau.
Den første del af
dette tyngdepunkt er knyttet til den såkaldte modernisme-primitivisme debat,
det vil sige karakteren af den antikke økonomi sammenlignet med moderne
økonomier i industrialiserede og ikke-industrialiserede lande. Vigtigt er
forholdet mellem land og by, handel og håndværks placering og betydning i
forhold til den agrare sektor samt diskussionen om det antikke slaveri. Også i
dette tyngdepunkt inddrages der analytiske forklaringsmodeller, herunder
gaveudveksling, redistribution samt sfære-, subsistens- og markedsøkonomi.
Middelhavets
geografi, klima og økologi sætter rammerne for forskellige måder at organisere
antikkens landbrug på (brugs- eller bedriftsstørrelser, anvendelsen af
forskellige typer arbejdskraft (fri og slave), teknologi, arbejdsrytme,
markeder samt risiko- og profithensyn). Tilsvarende er vigtigt i handels- og
håndværkssektoren; men her må der desuden lægges vægt på produktivitet,
investeringsbehov, kvalitet kontra kvantitet. Spørgsmålet om elitens engagement
og holdning til denne sektor står centralt, samt vekselvirkningen med
samfundets sociale, ideologiske og mentalitetsmæssige overbygning i øvrigt.
Man må både se på
de antikke byers indre opbygning og deres eksterne relationer. Central place
modellen er grundlæggende, ikke bare for organiseringen af bylivet selv, for
relationen mellem bysenter og opland, men også for opbygningen af større
statsdannelser, herunder det romerske imperium (se tyngdepunkt 1).
På mikroniveau må
de forskellige sociale grupperinger og forholdet mellem disse studeres, og
hvorledes byen er struktureret rumligt. Hvilke institutioner og mekanismer i
den antikke by knyttede medlemmerne sammen, og hvorledes disse bidrog til at
opretholde og forny den sociale orden (identitet, social og økonomisk
sikkerhedsnet, redistribuering af ressourcer og integration). Særlig vigtigt er
forholdet mellem individ, familie, slægt og stat, det vil sige de forskellige
og vekslende sociale arenaer, som antikkens mennesker måtte manøvrere på
(familiesystem, klientalisme, venskabssystemer, mands- og kvindesfære,
offentlig/privat).
Del II – Fra føydalisme til handelskapitalisme
500-1750
Siktemålet med dette oversiktsemnet er å gi en beskrivelse av grunnleggende økonomiske og sosiale forhold i Europa i middelalderen og i tidlig moderne tid. Selv om emnet konsentrerer seg om vår verdensdel, skal det likevel plassere Europa i et komparativt perspektiv. Visse grunnleggende trekk ved næringsgrunnlag og sosial struktur i eldre agrarsamfunn er behandlet i foregående oversiktsemne om antikken. Vi skal dessuten gjøre oss kjent med sivilisasjoner i andre deler av verden både før de store oppdagelsene rundt 1500 og under den påfølgende prosessen med økende samkvem mellom kontinentene.
Samfunnsforholdene i Europa vil bli beskrevet i to hovedfaser med nettopp de store oppdagelsene som skille. Selv om begrepene ”føydalisme” og ”handelskapitalisme” blir benyttet om disse to fasene, ligger det i dette ingen umiddelbar tilslutning til et marxistisk utviklingsskjema. Tvert imot vil mangfoldet i samfunnsforhold og utviklingslinjer innenfor Europa bli understreket. Norge er således et eksempel med en rekke særtrekk sammenliknet med kontinental-Europa.
Mens jordbruket og bondesamfunnet preges av stor grad av kontinuitet gjennom hele tidsrommet, viser bynæringene og spesielt langdistansehandelen en stadig kraftigere dynamikk. Allerede i middelalderen blir de europeiske byene motorer i den økonomiske utviklingen, og ved de store oppdagelsene sikret europeerne seg et overtak i den internasjonale handelen. Dette overtaket skulle gi Europa et økonomisk forsprang som vi i dag finner igjen i nord-sør-konflikten mellom i-land og u-land.
I det lange perspektivet hadde Europa stor befolkningsvekst fram til midten av 1300-tallet. Da skjedde en plutselig og kraftig nedgang, fulgt av en lengre periode med stagnasjon. Først fra rundt 1500 var veksten på nytt allmenn i vår verdensdel. I løpet av tidsrommet 1550-1650 passerte de fleste europeiske land befolkningsmaksimum fra middelalderen. Men så viste mange av dem på nytt stagnasjonstendenser i hundreårsperioden 1650-1750, før veksten atter skjøt fart. Om årsakene til denne utviklingen vet vi følgende: Det var en epidemisk sykdom, pest, som førte til folketapet rundt 1350 og stagnasjonen i den følgende tiden. Den nye veksten på 1500-tallet skyldtes at pesten begynte å slippe taket. Stagnasjonen 1650-1750 har vært mer omdiskutert, med klimaforverring og kombinasjonen av kriger og høy beskatning som mulige årsaker. Det kan også nevnes at Vest-Europa fra 1500-tallet fikk et særeget giftermålsmønster i forhold til resten av verden. Det var kjennetegnet ved høy giftermålsalder og hushold basert på kjernefamilien med relativt få barn (4-5 i gjennomsnitt).
80-90 prosent av befolkningen bodde på landet og livnærte seg av jordbruk. Over de enkelte husholdene finner vi en organisasjon i territorielle enheter som landsbyen (kontinental-Europa) og gården (Norge). Det er viktig å kjenne til hvilke former for sosialt fellesskap disse kollektivene representerte. Videre bør man kjenne til hvordan jorda var delt i dyrkingstyper og driftsenheter, og hvordan åkerbruk og husdyrhold i store trekk ble drevet, og hvordan arbeid, makt og status var fordelt mellom kjønnene.
En større eller mindre del av jordbruksproduksjonen ble trukket ut av disse kollektivene, vesentlig i form av jordleie til grunneierne og skatt til staten. Den førstnevnte overføringen krever en avklaring av jordeiendomsforholdene og jordleieformene. Godsøkonomi og landsbyfellesskap blir to sentrale begreper i utforskingen av jordbruk og sosial struktur. I den sosiale strukturen legges hovedvekten på trekk som kjennetegner hver av de tre stendene - bønder, verdslig aristokrat og geistlighet - hver for seg og i forhold til hverandre. Den middelalderlige føydalismen kommer her inn som en viktig formende faktor. Den andre overføringen i form av skatt gir et inntrykk av hvordan også staten kom til å tynge undersåttene. Det var spesielt fra 1600-tallet at beskatningen økte.
Den sterke byveksten ca. 950-1300 bør studeres på bakgrunn av den alminnelige befolkningsutviklingen og forholdene i jordbrukssamfunnet. Sammenhengen mellom byutviklingen og den såkalte handelsrevolusjonen er særlig viktig. Det er også et poeng å gripe det som særkjenner bysamfunnet og bystyringen. Når det gjelder nedgangs- og kriseperioden i senmiddelalderen, er bildet av byliv og bynæringer ganske sammensatt og motsetningsfylt.
Relativt sett ble byenes og handelen stilling styrket i denne perioden, en utvikling som fortsatte fra 1500-tallet og utover, også uavhengig av de store oppdagelsene. I Middelhavsområdet skapte for eksempel ullhandelen økte muligheter for kapitalakkumulasjon og vekst i finansinstitusjoner, og i landene omkring Østersjøen og Nordsjøen hadde handelen med tekstiler, fisk, korn og tømmer lignende virkninger. Således var i Norge fisk en viktig eksportvare i middelalderen, som i senmiddelalderen dannet grunnlaget for de hanseatiske kjøpmennenes sterke stilling. På 1500- og 1600-tallet kom i tillegg tømmer og metaller, og handelen ble etter hvert i større grad drevet av norske kjøpmenn eller utlendinger som hadde etablert seg fast i landet.
Den begynnende handelskapitalismen og en ny skipsteknologi dannet en del av bakgrunnen for det verdenshistoriske omslaget som kom med de store oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet. Europeerne kom nå i kontakt med store deler av den øvrige kloden. Kontakten gikk straks over i kommersiell utnytting, politisk herredømme og kulturell overføring. Alt dette skjedde hovedsakelig på europeernes premisser.
På den europeiske siden danner 1600 et skille. Før denne tid var ekspansjonen en iberisk (portugisisk-spansk) sak. Det er viktig å finne ut hvilke motiver, kunnskaper og materielle forutsetninger nettopp denne delen av Europa hadde for å innlede den globale ekspansjonen. De portugisiske oppdagelsene dekket Afrika og Asia og førte fra gjennombruddet i 1497 til et handelsimperium basert på flåtemakt og støttepunkter på land, men lite territoriell okkupasjon. Det spanske imperiet ble skapt i Amerika i tiårene etter 1492 og baserte seg på full politisk underleggelse og betydelig innvandring fra Europa. Forskjellene mellom de portugisiske og spanske veldene kan utnyttes komparativt til å utforske de sivilisasjonene og statsdannelsene som europeerne tørnet imot. Den økonomiske basisen for begge imperiene var likevel felles: handel med ekstremt verdifulle varer, vesentlig krydder (Asia) og edelmetall (Amerika).
Etter 1600 kom andre europeiske stater med, først og fremst Nederland, Frankrike og England, men også Danmark-Norge og Sverige deltok. Den sterkeste kontakten og utnyttingen skulle nå i tur og orden knytte seg til de vestindiske øyene, Nord-Amerika og India. I Vestindia ble det skapt en plantasjeøkonomi basert på nær ideelle naturgitte forutsetninger for produksjon av luksusvarer som sukker, tobakk og kaffe og på massiv overflytting av slavearbeidskraft fra Afrika. I Nord-Amerika skjedde det en omfattende innvandring og nybygging fra England og Frankrike. India med sin store folkemengde ble særlig fra 1700-tallet av et viktig marked for europeiske tekstilvarer.
Mens staten hadde en førende rolle i den portugisiske og spanske ekspansjonen, ble den nederlandske, franske og engelske utnyttelsen av de utomeuropeiske områdene i hovedsak overlatt til private eller halv-statlige handelskompani med statlig vern. Det betyr at den oversjøiske aktiviteten ble mer ensidig preget av økonomiske motiv. Den spanske sivilisasjonsoverføringen til Amerika ble i liten grad oppfulgt av de andre statene. Et unntak gjelder den sterke europeiseringen av det senere USA og Canada.
Støtten til handelskompaniene inngikk i en mer omfattende økonomisk politikk som i ettertid har fått navnet merkantilisme. Målet for en stat var å oppnå maksimal rikdom uttrykt i edelmetall. Dette kunne skje ved at staten gikk med overskudd i handelen med andre stater. Dette fordret igjen en stor produksjon av billige varer for eksport, kombinert med størst mulig grad av selvforsyning og høy toll på innførte varer. I Danmark-Norge var danskenes monopol på å selge korn til Norge og nordmennenes på å selge jern i Danmark eksempler på en slik politikk. Denne politikken er blitt oppfattet som sosialt diskriminerende fordi den favoriserte kjøpmenn og næringsdrivende. De fikk privilegier, skjerming mot konkurranse og til og med statlig støtte. Merkantilismen var slik betraktet den politiske rammen rundt storborgerskapets handelskapitalisme. Men det finnes også historikere som har presentert alternativer til en slik utlegning av merkantilismen, bl.a. den at den var et ledd i statenes forsøk på å bygge opp en sterk militærmakt.
Del III - Europeisk stats- og
organisasjonsutvikling 500-1750
Utgangspunkt er antikkens emne om imperium og bystat. I hvilken grad og på hvilken måte representerer den europeiske staten noe nytt? Det europeiske statssystemet har spilt en viktig rolle i forklaringene på Europas dominans i tiden fra de store oppdagelser og fremover. Kombinasjonen av kulturell enhet og politisk oppsplitting skapte konkurranse mellom de politiske enhetene. Dette stimulerte i sin tur tekniske, administrative og andre oppfinnelser og bidro til at de europeiske statene søkte å legge under seg andre deler av verden. I pensumlitteraturen og i forelesningene vil denne oppfatningen bli diskutert med utgangspunkt i et studium av 1) Europas territorielle inndeling, og 2) staters og andre politiske enheters organisasjon og funksjoner. I lang tid var nemlig ikke staten den eneste politiske enhet i Europa. I alle fall frem til reformasjonen lå en rekke viktige politiske funksjoner under kirken, samtidig som bystaten gjenoppstod i løpet av middelalderen og enkelte steder levde videre helt frem til 1800-tallet. Videre var det i en stor del av perioden en glidende overgang mellom "stater", styrt av konger, og mindre enheter, styrt av lokale godseiere og stormenn.
Perioden begynner med oppdelingen av den samlede middelhavsverden som fullføres med arabernes erobringer på 600-tallet, men hovedvekten legges på konsolideringen av stat og kirke i de sentrale delene av Europa fra 900- og 1000-tallet og utover, og eksporten av denne formen for politisk organisasjon til de nye områdene i nord og øst, deriblant Norge. En sentralmakt ble bygget opp over større områder, samtidig som grensene mellom disse områdene ble trukket klarere opp. Den norske ”rikssamlingen” behandles som et eksempel på denne utviklingen. I neste fase skjedde det imidlertid også mange steder en utvikling i motsatt retning, gjennom dannelsen av unioner mellom flere stater. Kalmarunionen i Norden diskuteres som et eksempel på dette. Det legges videre vekt på begynnende byråkratisering, veksten i offentlig rettshåndhevelse, militærmaktens utvikling og problemet med maktfordeling, som særlig kommer til uttrykk i forsøkene på å begrense kongens makt gjennom parlamenter og stenderforsamlinger fra 1200-tallet og utover.
Tredje fase innledes med reformasjonen og den militære revolusjon på 1400- og 1500-tallet, og føres frem til den franske revolusjon. En del forskere har sett denne fasen som det egentlige gjennombruddet for den europeiske staten, et synspunkt som blir diskutert i pensum og forelesninger. Klart er det at konkurransen mellom statene ble mer intens. På det ytre plan resulterte dette i at prinsippet om maktbalanse slo gjennom. Mens den militære revolusjon dannet grunnlaget for de store ”krutt-imperiene”, som Osmannerriket i Midtøsten og middelhavsområdet og Stormogulens rike i India, ble resultatet i Europa at alle forsøk på dominans fra en stats side ble møtt med en allianse av de konkurrerende statene. Innad bidrog konkurransen til økt byråkratisering og sentralisering, samtidig som reformasjonen gav statsmakten kontroll over religionene, i første rekke i protestantiske land, men til en viss grad også i katolske. Klarest kommer denne sentraliseringen til uttrykk i eneveldet, som kan synes å være den logiske løsningen på den intense konkurransen mellom statene. Svært konkurransedyktige stater som England og Nederland ble imidlertid ikke eneveldige. Eneveldets karakter, de forskjellige forklaringer som har vært gitt på innføringen av denne styreformen og forholdet mellom eneveldige og ikke-eneveldige stater vil stå sentralt. Det dansk-norsk eneveldet vil her være et hovedeksempel, både på betydningen av krig og konkurranse for innføringen av denne statsformen, og på sentrale trekk ved eneveldet som politisk system. Formelt sett var Danmark-Norge den mest eneveldige stat i Europa, med en skreven forfatning som gav kongen all makt, men hvor styret var gjennomgående byråkratisk og forutsigelig og mottakelig for press og henvendelser fra undersåttene.
Emnet føres frem til den franske revolusjon, som innleder en ny fase i den europeiske statens historie, nemlig første skritt i utviklingen av den moderne, demokratiske nasjonalstat.
Teori og metode:
Olden-Jørgensen,
Sebastian: Til kildene! Introduktion til historisk kildekritikk. Gads Forlag,
København 2001.
Bøker:
Bagge, Sverre: Europa tar form. År 300 til 1300. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2004, kap. 2.1-2.2, 3-5, 7.
Dyrvik, Ståle: Norsk historie. Bind 3. Samlaget, Oslo 1999, s. 11-177.
Ersland, Geir Atle og Hilde Sandvik: Norsk historie. Bind 2. Samlaget, Oslo 1999, s. 17-85, 95-102, 141-217.
Marks,
Robert B.: Den moderne verdens opprinnelse.
Pax Forlag, Oslo 2007, s. 15-117.
Melve, Leidulf: Europeisk politisk historie 400-1750 : Frå førstatleg samband til
einskapsstat. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2009, s. 26-153.
Meyer, J.C. m.fl.: Antikkens historie. Høvdingedømme - Bystat - Imperium. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2002, s. 9-107, 116-339.
Noble, Thomas F.X. et al.: Western Civilization.
The Continuing Experiment.
Houghton Mifflin (Dolphin edition),
Kompendium (I
salg hos Studia):
Helle, Knut: “Grunntrekk i norsk historie til 1536”, Universitetsforlaget (under publisering).
Fillager på emnets hjemmeside:
Mæhle, Ingvar: Politiske systemer i antikkens bystater. UiB 2010 (pdf-fil).